Fashion, Lifestyle

Processed with VSCO with c3 preset


For tiden øver jeg meg i kunsten å skyndte seg langsomt. Det ville jo være fantastisk hvis man kunne dele seg i to, tenke med tre hoder, skrive med fire armer og galloppere gjennom gatene som en god arbeidshest, eller som han faunen i Narnia, men det kan jeg ikke. Det jeg kan gjøre er å gå, steg for steg og passe på at jeg ikke snubler på veien.

I’m totally practising the art of hurrying slowly. It would be great to split in half, to think with two heads, write with four arms and gallop through the streets like a good workhorse or like that faun in Narnia, but I can’t, but I can walk, step by step and make sure that I don’t stumble on the way. 

Screen Shot 2018-03-29 at 16.39.36 copy

Processed with VSCO with c3 preset


How to bake, burn and cover up a Scandi bun…




Dette er det eneste jeg kan lage av “mat,” og folk spiser dem selv om de blir litt brent, så jeg tenkte jeg skulle dele oppskriften til de beste bollene kjæresten og barna hans har smakt.

Du trenger:

0.5 liter melk

250 gram melis

75 gram smør

25 gram gjær

2  egg

750 gram hvetemel

Varm melk, smelt smør og bland det med det tørre. Pisk eggene og tilsett. Elt deigen godt før du lar den heve tildekket i en time. Rull deigen ut. Denne oppskriften er nok til cirka 16 boller. Legg bollene på en bakeplate og la dem heve i 45 minutter. Varm opp ovnen til 200 grader. Pensle bollene med melk eller egg. Stek i 10-15 minutter og server med stolthet.

OG HVIS DU BRANT DEM!? IKKE NO’ PROBLEM. Bland melis med en dråpe vann, bland og hell glasuren på toppen av bollene. Easy peasy…


This is the only thing I can cook,  and people eat them even when they’re a bit burned, so I thought I’d share my recipe for the best Scandi buns my boyfriend and his kids have tasted. 

You need: 

0.5 liters of milk

250 grams of icing sugar

75 grams of butter

2 eggs 

750 grams of wheat flour 

Heat the milk, melt the butter and then mix together with the dry ingredients. Whip the eggs and add them too. Blend the dough well before you cover it and let it raise for an hour. Roll out the dough. This recipe is enough for about 16 buns. Put the buns on a tray and let them raise for 45 minutes. Set the oven to 200 degrees. Brush the buns with milk or egg. Bake for 10 – 15 minutes and serve with pride. 

AND IF YOU BURN THEM!? No problem. Mix icing flour with a drop of water, blend and pour the icing on top of the bun. 


Screen Shot 2018-03-29 at 16.39.36




Another day, another quote!




Maybe a reason why all the doors are closed. So you can open one that leads you to the perfect road. 

-Katy Perry-


Simple Living

Fashion, Travel

MVI_1972 11.jpg


Da mamma sa at jeg ikke skulle pakke noe annet enn tannbørste og bikini mente hun alvor, for denne søte kjolen ventet på meg. Det er utrolig så enkelt livet blir når man kan gå barbeint i sommerkjole. Det gjør nesten vondt å tenke på at kjæresten er hjemme og hugger ved og kjemper med å holde båten varm. Neste gang skal han med!

When Mum told me to not pack anything but toothbrush and bikini, she was serious, because this pretty dress was waiting for me. It’s incredible how simple life is when you can walk bare feet, in a summer dress. It almost hurts to think about my boyfriend who’s back home, cutting wood, fighting to keep the boat warm. He’s coming with me next time! 

MVI_1972 13.jpg

MVI_1972 14.jpg

Arguineguin and The Pineapple Shoes

Travel, Uncategorized




Arguineguin er verdens søteste lille fiskelandsby på Gran Canaria og en øl på en fortauscafé her er så absolutt å anbefale. Hver tirsdag er det markedsdag og jeg ble helt forelsket i et par ananassko som de selvfølgelig ikke hadde i min størrelse. Så nå har jeg satt igang prosjekt ananassko og tråler jeg innom hver eneste skobutikk jeg ser i håp om at det står et par i størrelse 38 på en hylle og venter på meg.

Arguineguin is the most adorable little fishing village on Gran Canaria and a beer on a sidewalk café here comes highly recommended. Every Tuesday there’s a marked and I fell completely in love with these pineapple shoes, but my size was sold out. So now I’ve started mission-pineapple-shoes and trawl through every shoe shop I see, hoping there’s a pair in size 38 on a shelf somewhere, waiting for me.



Mum and I

Travel, Uncategorized



…and she’s still teaching me how to make your own fun. 

“Du får ikke mer moro enn den du lager selv.”







Lifestyle, Uncategorized



Our home isn’t always styled for a photoshoot. What’s most important to me is that we have a home that can be used, a home people want to visit. A shining floor is not that important to the guests. They don’t tell me to cram the plastic bags more nicely into the kitchen drawers. The guests just want a good cup of coffee, maybe a glass of wine, and feel that they’re welcome and can be themselves. That’s a home to me, a place to gather, make good food, relax and laugh. That’s how the light gets in.


Hjemme hos oss er det ikke alltid klart til photoshoot. Det viktigste for meg er at vi har et hjem som kan brukes, et hjem hvor folk kan komme på besøk. Det er ikke så viktig for gjestene om gulvet og bordplaten skinner. De tenker jo ikke på at jeg burde ha stappet posene bedre ned i skuffene. Gjestene vil jo helst bare ha en god kopp kaffe, kanskje et glass vin og føle at de er velkommen og kan være seg selv. For meg er et hjem nettopp et sted hvor man kan slappe av, lage god mat og samles. Da synes jeg det er perfekt.



Culture, Uncategorized


It was #FemaleFilmmakerFriday on social media yesterday and I’m sure some of you are getting a little worn out by this wave of women, film and gender equality. Maybe you’ve had enough? Well, so have I, for years I’ve had enough, as a scriptwriter. I’ve actually felt a bit lonely from time to time. I thought that I just didn’t understand how to behave, change or adapt to be allowed to write what I wanted to. But then I stumbled over the cover of a book called How To Suppress Women’s Writing by Joanna Russ, and on the front page it says:

“She didn’t write it. She wrote it, but she shouldn’t have. She wrote it, but look what she wrote about. She wrote it, but she isn’t really an artist and it isn’t really art. She wrote it, but she had help. She wrote it, but she’s an anomaly. She wrote it BUT…”

I can not tell you how many times I’ve heard these exact sentences. And when I say exact, I mean word by word. I’ve heard them in Norwegian, Danish and I’ve heard them in English. I’ve heard them so many times that at one point I actually started telling myself that: “You wrote it Cathrine, but you shouldn’t have…” And that’s why campaigns like #metoo and #FemaleFilmmakerFriday are so important. Because it makes us see all these other women who make the trails, who find a way and it makes us talk about it, discuss and exchange experiences. Believe me, ladies are very different to each other, but one thing many of us have in common is the way we’re looked at and the expectations we meet because we’re female. As a scriptwriter I can only say that one thing is the way I’m seen as a person, I’ve grown a pretty thick skin throughout the years and sometimes selective memory is the only way to leave a meeting, but I do have a weak point and that is the characters I create. You see, it just so happens, that what I apparently do best, is to write about men. The men I write about, are understood, they have so much freedom, men do what men do because they are men. And it’s ok to be a man. You can be a weird man, a cute man, a strong man, a family man, a selfish man or a mix of all them, no problem, come as you are. As a writer I’ve been allowed to feel this freedom that comes with being a man, and I like it. But I’ve often wondered why I, who am a woman, apparently am terrible at writing about women. Because the female characters I create are not as easily accepted as the male. What I usually hear is: “I don’t understand her. I don’t like her. Why is she like this?” And this could be because maybe I just don’t know how to write about women? But I don’t think so. I think it may be about how we’re used to see women on film and tv; their spectre for emotions and behaviour haven’t been as broad as for men. As a teenager I was often asked which Spice Girl I wanted to be and as a young woman I had to choose which Sex and The City character I was, but the answer is that I was a mix of all of them, sometimes I was a bit like Carrie, other times Posh Spice. I’ve had my Samantha moments and I should probably be more like Miranda, but I can only be me. Even tough we’ve come really far in regards to gender equality, there’s still a lot of unwritten rules for women that don’t apply to men. Maybe people are a bit tired of all these female artists who are showing us what they can be, but don’t underestimate the importance of this. #FemaleFilmmakerFriday was created to show women doing a job they’re good at. It’s a way to turn the conversation around:

She didn’t write wrote it. She wrote it, but she shouldn’t have. She wrote it, but look what she wrote about. She wrote it, but she isn’t really an artist, and it isn’t really art. She wrote it, but she had help. She wrote it, but she’s an anomaly. She wrote it BUT…”


In Norwegian: 


I går var det #FemaleFilmmakerFriday på sosiale medier. Det er sikkert mange som synes denne bølgen av kvinner, film og likestilling burde ha lagt seg. Kanskje du har fått nok? Det har jeg også, i mange år har jeg fått nok, som manuskriptforfatter. Egentlig gikk jeg rundt og følte meg veldig alene. Jeg trodde bare at det var meg som ikke skjønte hvordan jeg skulle innordne meg, endre meg eller oppføre meg for å få lov til å skrive som jeg ville. Men så kom jeg over forsiden til en bok som heter Kunsten Å Undertrykke Kvinnelige Forfattere av Joanna Russ, og der står det på forsiden:

“Hun skrev det ikke. Hun skrev det, men det burde hun ikke ha gjort. Hun skrev det, men sjekk hva hun skrev om. Hun skrev det, men hun er ikke en kunstner og det er ikke kunst. Hun skrev det, men hun fikk hjelp. Hun skrev det, men hun er rar. Hun skrev det MEN…”

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt nøyaktig de samme utsagnene. Og når jeg sier nøyaktig så mener jeg ordrett. Jeg har hørt dem på norsk, jeg har hørt dem på dansk og jeg har hørt dem på engelsk. Jeg har hørt dem så mange ganger at jeg i en periode begynte å si dem til meg selv: “Du skrev det Cathrine, men det burde du ikke ha gjort…” Og det er akkurat derfor kampanjer som #metoo og #FemaleFilmmakerFriday er så viktige. For det gjør at man ser alle disse kvinnene som tråkker stier, som finner en vei, og det gjør at vi snakker, diskuterer og utveksler erfaringer. Tro meg, vi damer er veldig forskjellige, men en ting mange av oss har tilfelles er måten vi blir sett på og hvilke forventinger vi møter fordi vi er av hunkjønn. Som manusforfatter kan jeg kun si at én ting er måten jeg blir sett på som person, jeg har blitt rimelig tykkhudet etterhvert og noen ganger er selektiv hukommelse den eneste måten å gå fra et møte på, men der hvor jeg kjenner at jeg har et svakt punkt, er når det kommer til karakterene jeg skaper. Det har seg nemlig sånn at jeg er best til å skrive om menn. De mennene jeg skriver om blir forstått, de har så mye mer frihet, menn gjør som menn gjør fordi de er menn. Og det er greit å være en mann. Man kan være en rar mann, en søt mann, en tøff mann, en familiemann, en egoist eller en blanding av dem alle sammen, no problem, kom som du er. Som forfatter føler jeg at jeg har fått lov til å kjenne på friheten i å være mann gjennom de mennene jeg har skrevet om, og jeg liker det. Men det har ofte forundret meg hvorfor det er sånn at jeg, som er dame, er så dårlig til å skrive om damer. For de kvinnelige karakteren jeg skaper, de blir ikke så godt mottatt. Det jeg som oftest hører er: “Jeg forstår henne ikke. Jeg liker henne ikke. Hvorfor er hun sånn?” Og kanskje det bare er sånn, at jeg er veldig dårlig til å skrive om damer? Men jeg tror ikke det. Jeg tror kanskje det handler om at vi er vant til å se damer på en viss måte på film og tv, og utvalget har ikke vært så bredt som for menn. Som tenåring ble jeg ofte spurt om hvilken Spice Girl jeg ville være og som ung dame skulle jeg også velge hvem jeg liknet mest i Sex and The City, men svaret var at jeg var jo en blanding av flere av dem; noen ganger liknet jeg Carrie andre ganger Posh Spice. Jeg har vel også hatt mine Samantha øyeblikk og burde nok oppført meg mer som Miranda, men jeg er jo bare meg. Selv om vi er kommet veldig langt når det gjelder likestilling, så er det fremdeles mange uskrevne regler for damer som ikke gjelder menn. Det kan godt være at folk er litt lei av å høre kvinnelige kunstnere rope høyt om hva de kan, men man skal ikke undervurdere hvor viktig det er. #FemaleFilmmakerFriday ble startet for å vise kvinner gjøre en jobb de er gode til, og jeg synes det er en god måte å vende samtalen på:

”Hun skrev det ikke. Hun skrev det, men det burde hun ikke ha gjort. Hun skrev det, men sjekk hva hun skrev om. Hun skrev det, men hun er ikke en kunstner og det er ikke kunst. Hun skrev det, men hun fikk hjelp. Hun skrev det, men hun er rar. Hun skrev det MEN…


2017 Highlights!

Lifestyle, Uncategorized


When the water froze I walked the plank for the first time and I think this picture says it all; in 2017 my balance improved and I became a better boater.

Da vannet frøs gikk jeg planken for første gang og jeg syns dette bildet sier alt; 2017 var året da jeg fikk bedre balanse og ble en bedre “sjømann.” 


Last year’s new years resolution was all about being kinder to myself, and I’m sort of tempted to just keep that one, but I may decide for another more ambitious promise when the clock strikes.

Fjorårets nyttårsløfte handlet om at jeg ville være snillere mot meg selv, og jeg er i grunnen fristet til å fortsette med det, men det kan være jeg bestemmer meg for et  enda mere ambisiøst løfte når klokken slår. 


I went to Gran Canaria to see my mum, sister, niece and nephew, and this was the year I decided to try to blog everyday, so my mum can see what on earth I’m doing ; )

Jeg reiste til Gran Canaria for å se mamma, søs, min niece og nevø og dette var året jeg bestemte meg for å blogge hver dag, så mamma kan se hva i all verden det er jeg holder på med ; )


Heinz – what we survive on at the end of the month…

Heinz – det vi overlever på i slutten av måneden… 


Still dreaming about living on a ship in Limehouse harbour…

Jeg drømmer fremdeles om å bo på et skip i havnen i Limehouse…


My favourite pics from this year are those my boyfriend took of me, during low tide on the Thames beach.

Favorittbildene i år er de kjæresten tok av meg da tidevannet var lavt på stranden ved Themsen. 




My favourite Captain’s Outfit this year…

Kapteinenes favorittantrekk i år…


After a hard winter comes spring…

Etter en hard vinter ble det endelig vår… 



We’ve lived in Maida Vale…

Vi har bodd i Maida Vale…

clarendon cross copy

We’ve lived close to Notting Hill…

Vi har bodd tett på Notting Hill…


We’ve discovered a new shop, street or neighbourhood every month…

Vi har oppdaget en ny butikk, gate eller nabolag hver måned…

IMG_2996 copy 2

We started shooting our documentary Man From Manhattan, about Eddie Howell. I’m so excited about this film and hope 2018 is the year we finish it.

Vi begynte å filme dokumentaren vår Man From Manhattan, som handler om Eddie Howell. Dette er så gøy og spennende og jeg håper virkelig at 2018 er året den blir ferdig. 


We spent the summer in Primrose Hill…

Vi tilbragte sommeren i Primrose Hill…


in Haggerston and somewhere in the middle of nowhere…

Haggerston og på øde strekninger  langt vekk fra storbyen… 



…We celebrated the Notting Hill Carnival.

…Vi feiret Notting Hill karnevalet. 

IMG_8702 (1)

My Moon Boots finally came to good use in the snow…

Moonboots’a kom endelig til nytte…


And after six years in London I finally got to see what this city looks like from the top of London Eye.

Og etter seks år i London fikk jeg endelig sett hvordan denne byen ser ut fra toppen av London Eye.  


It’s been a pretty eventful year. A year where we started many projects that I hope will be brought to completion in 2018. As Norwegian Alf Prøysen sings: “You’ll get a day tomorrow, with blank sheets and crayons.” Happy New Year everyone! Wish you all the best and good luck!

Det har vært et ganske innholdsrikt år. Et år hvor vi har startet mange prosjekter som jeg håper blir ferdige i 2018. Ellers synger jeg litt på den derre “Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står, med blanke ark og farjestifter tel.” Godt Nytt År  alle sammen! Ønsker dere alt det beste og hell og lykke! 






Chillin’ in London

Fashion, Uncategorized



This is a photo from February this year. It was cold then too… and this outfit was almost brand new. The bag I’m wearing is one of my absolute favourites and was a brilliant Christmas gift from my mum. It’s from spanish Bimba y Lola, who are masters of quirky elegance.


Dette er et bilde fra Februar i år. Det var kaldt da også…og dette antrekket var nesten helt nytt. Vesken jeg har på, fikk jeg av mamma til jul i fjor og den er en av mine absolutte favoritter. Genial julegave! Den er fra spanske Bimba y Lola, som er mestre i det jeg vil kalle for sprø eleganse.