Use Sunscreen…

Art, Uncategorized



I managed to get sunburned yesterday and started thinking about that old song…




Tate Britain

Art, Uncategorized



Trenger du en pause fra hverdagen? Det gjør vi alle en gang imellom. Her er noen bilder fra forrige lørdag, da vi var i Tate Britain. Det er så magisk å gå fra rom til rom, fra epoke til epoke og kikke på det livet andre har malt og fotografert. Jeg tenker alltid på hvordan kunstneren levde da arbeidet ble utført, var det lett eller gikk det litt tungt og hva ligger bak alle valgene som er blitt tatt? Synes de selv at de fikk vist det de ville? Du kan klikke på linket til Tate Britain her, og se hva de har på programmet.

Need a break from a grey day? We all do from time to time. Here are a couple of pictures from last Saturday, when we went to Tate Britain. It’s completely magical to walk from room to room, from era to era and look at the life others have painted and photographed. I always think about how the artist lived when the work was done, was it easy or a little slow and what’s behind all the choices that’s made? Was the end result like they’d imagined? You can click on the Tate Britain link here. and see what’s on their programme. 





David Hockney on instagram…

Art, Uncategorized

Screen Shot 2018-02-21 at 13.34.02.png


I mitt neste liv vil jeg komme tilbake som David Hockney. En dag skal jeg kjøpe et original bilde men i mellomtiden nøyer jeg meg med fan kontoen hans på instagram som  du kan finne her.

Bildene hans blir lagt ut sammen med kloke og søte kommentarer og sitater:

In my next life I’d love to return as David Hockney. One day I’ll buy an original painting but in the meantime I’m settling with his instagram fan page which you can find here.

His work is posted together with wise and cute comments and quotes: 

“Artists are just like children who refuse to put down their crayons.”

“The naked truth is always better than the best dressed lie.” 

“Live your life… Take chances… Be crazy… Don’t wait… Because right now is the oldest you’ve ever been and the youngest you’ll ever be again…!” 

“Mirrors should think longer before they reflect!”

“Maybe the reason why all doors are so you can open one that leads you to the perfect road.” 

“Flirting is like a game of chess… One wrong move and you are married.” 




A short film I once made…

Art, Uncategorized

<p><a href=”″>Tick Tick Boom</a> from <a href=”″>cathrineholst</a&gt; on <a href=””>Vimeo</a&gt;.</p>


Kanskje du sitter i sofaen nå, sammen med kjæresten, eller mutters alene på Valentine’s dag og lurer på hvilken film du skal se? Kanskje du har lyst til å se den gamle avgangsfilmen min fra filmskolen? Den vant faktisk en pris som Skandinavias beste avgangsfilm i 2009. Tick Tick Boom er en multiplott film om hvordan livet ikke alltid går som man hadde tenkt seg. 


Maybe you’re sitting in you’re sofa now? In your best sweat suit, with your better half, or maybe you’re completely alone on Valentine’s day and are wondering which film to watch? Maybe you want to see my old graduation film from The National Film School of Denmark? It actually received an award that year, as best Scandinavian graduation film in 2009. Tick Tick Boom is a multi-plot film about how life doesn’t always work out the way you planned.


Cornflake Girl

Art, Uncategorized



…so don’t take any shit from anyone ; ) Hehe. Today’s post is not about what I had for breakfast, but about one of my favourite songs. When MTV finally came to Kristiansand, Norway, mum had found an old Bang & Olufsen TV on a flea market, just for me, to have in my room. Every morning I would wake up and watch, (I think it was) MTV Breakfast (sent from Camden.) I remember that morning when Tori Amos had climbed the charts and I heard Cornflake Girl for the first time. I just thought, “That’s me, that song is me.” It still is.

Which song is yours?


…så ikke ta imot drit fra noen ; ) Hehe. Dagens post handler ikke om cornflakesen jeg hadde til frokost, men om en av mine favorittsanger. Jeg husker så godt da MTV endelig kom til Kristiansand. Mamma hadde funnet en gammel Bang & Olufsen TV på et loppemarked, kun til meg, som jeg hadde på rommet mitt, og hver morgen våknet jeg og så (jeg tror det var) MTV Breakfast (sendt direkte fra Camden.) Jeg husker den morgenen, da Tori Amos hadde klatret på listen med Cornflake Girl, og jeg tenkte: “Det er meg, den sangen er meg.” Det er den fremdeles.

Hvilken sang er din?




Art, Uncategorized


It was #FemaleFilmmakerFriday on social media yesterday and I’m sure some of you are getting a little worn out by this wave of women, film and gender equality. Maybe you’ve had enough? Well, so have I, for years I’ve had enough, as a scriptwriter. I’ve actually felt a bit lonely from time to time. I thought that I just didn’t understand how to behave, change or adapt to be allowed to write what I wanted to. But then I stumbled over the cover of a book called How To Suppress Women’s Writing by Joanna Russ, and on the front page it says:

“She didn’t write it. She wrote it, but she shouldn’t have. She wrote it, but look what she wrote about. She wrote it, but she isn’t really an artist and it isn’t really art. She wrote it, but she had help. She wrote it, but she’s an anomaly. She wrote it BUT…”

I can not tell you how many times I’ve heard these exact sentences. And when I say exact, I mean word by word. I’ve heard them in Norwegian, Danish and I’ve heard them in English. I’ve heard them so many times that at one point I actually started telling myself that: “You wrote it Cathrine, but you shouldn’t have…” And that’s why campaigns like #metoo and #FemaleFilmmakerFriday are so important. Because it makes us see all these other women who make the trails, who find a way and it makes us talk about it, discuss and exchange experiences. Believe me, ladies are very different to each other, but one thing many of us have in common is the way we’re looked at and the expectations we meet because we’re female. As a scriptwriter I can only say that one thing is the way I’m seen as a person, I’ve grown a pretty thick skin throughout the years and sometimes selective memory is the only way to leave a meeting, but I do have a weak point and that is the characters I create. You see, it just so happens, that what I apparently do best, is to write about men. The men I write about, are understood, they have so much freedom, men do what men do because they are men. And it’s ok to be a man. You can be a weird man, a cute man, a strong man, a family man, a selfish man or a mix of all them, no problem, come as you are. As a writer I’ve been allowed to feel this freedom that comes with being a man, and I like it. But I’ve often wondered why I, who am a woman, apparently am terrible at writing about women. Because the female characters I create are not as easily accepted as the male. What I usually hear is: “I don’t understand her. I don’t like her. Why is she like this?” And this could be because maybe I just don’t know how to write about women? But I don’t think so. I think it may be about how we’re used to see women on film and tv; their spectre for emotions and behaviour haven’t been as broad as for men. As a teenager I was often asked which Spice Girl I wanted to be and as a young woman I had to choose which Sex and The City character I was, but the answer is that I was a mix of all of them, sometimes I was a bit like Carrie, other times Posh Spice. I’ve had my Samantha moments and I should probably be more like Miranda, but I can only be me. Even tough we’ve come really far in regards to gender equality, there’s still a lot of unwritten rules for women that don’t apply to men. Maybe people are a bit tired of all these female artists who are showing us what they can be, but don’t underestimate the importance of this. #FemaleFilmmakerFriday was created to show women doing a job they’re good at. It’s a way to turn the conversation around:

She didn’t write wrote it. She wrote it, but she shouldn’t have. She wrote it, but look what she wrote about. She wrote it, but she isn’t really an artist, and it isn’t really art. She wrote it, but she had help. She wrote it, but she’s an anomaly. She wrote it BUT…”


In Norwegian: 


I går var det #FemaleFilmmakerFriday på sosiale medier. Det er sikkert mange som synes denne bølgen av kvinner, film og likestilling burde ha lagt seg. Kanskje du har fått nok? Det har jeg også, i mange år har jeg fått nok, som manuskriptforfatter. Egentlig gikk jeg rundt og følte meg veldig alene. Jeg trodde bare at det var meg som ikke skjønte hvordan jeg skulle innordne meg, endre meg eller oppføre meg for å få lov til å skrive som jeg ville. Men så kom jeg over forsiden til en bok som heter Kunsten Å Undertrykke Kvinnelige Forfattere av Joanna Russ, og der står det på forsiden:

“Hun skrev det ikke. Hun skrev det, men det burde hun ikke ha gjort. Hun skrev det, men sjekk hva hun skrev om. Hun skrev det, men hun er ikke en kunstner og det er ikke kunst. Hun skrev det, men hun fikk hjelp. Hun skrev det, men hun er rar. Hun skrev det MEN…”

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt nøyaktig de samme utsagnene. Og når jeg sier nøyaktig så mener jeg ordrett. Jeg har hørt dem på norsk, jeg har hørt dem på dansk og jeg har hørt dem på engelsk. Jeg har hørt dem så mange ganger at jeg i en periode begynte å si dem til meg selv: “Du skrev det Cathrine, men det burde du ikke ha gjort…” Og det er akkurat derfor kampanjer som #metoo og #FemaleFilmmakerFriday er så viktige. For det gjør at man ser alle disse kvinnene som tråkker stier, som finner en vei, og det gjør at vi snakker, diskuterer og utveksler erfaringer. Tro meg, vi damer er veldig forskjellige, men en ting mange av oss har tilfelles er måten vi blir sett på og hvilke forventinger vi møter fordi vi er av hunkjønn. Som manusforfatter kan jeg kun si at én ting er måten jeg blir sett på som person, jeg har blitt rimelig tykkhudet etterhvert og noen ganger er selektiv hukommelse den eneste måten å gå fra et møte på, men der hvor jeg kjenner at jeg har et svakt punkt, er når det kommer til karakterene jeg skaper. Det har seg nemlig sånn at jeg er best til å skrive om menn. De mennene jeg skriver om blir forstått, de har så mye mer frihet, menn gjør som menn gjør fordi de er menn. Og det er greit å være en mann. Man kan være en rar mann, en søt mann, en tøff mann, en familiemann, en egoist eller en blanding av dem alle sammen, no problem, kom som du er. Som forfatter føler jeg at jeg har fått lov til å kjenne på friheten i å være mann gjennom de mennene jeg har skrevet om, og jeg liker det. Men det har ofte forundret meg hvorfor det er sånn at jeg, som er dame, er så dårlig til å skrive om damer. For de kvinnelige karakteren jeg skaper, de blir ikke så godt mottatt. Det jeg som oftest hører er: “Jeg forstår henne ikke. Jeg liker henne ikke. Hvorfor er hun sånn?” Og kanskje det bare er sånn, at jeg er veldig dårlig til å skrive om damer? Men jeg tror ikke det. Jeg tror kanskje det handler om at vi er vant til å se damer på en viss måte på film og tv, og utvalget har ikke vært så bredt som for menn. Som tenåring ble jeg ofte spurt om hvilken Spice Girl jeg ville være og som ung dame skulle jeg også velge hvem jeg liknet mest i Sex and The City, men svaret var at jeg var jo en blanding av flere av dem; noen ganger liknet jeg Carrie andre ganger Posh Spice. Jeg har vel også hatt mine Samantha øyeblikk og burde nok oppført meg mer som Miranda, men jeg er jo bare meg. Selv om vi er kommet veldig langt når det gjelder likestilling, så er det fremdeles mange uskrevne regler for damer som ikke gjelder menn. Det kan godt være at folk er litt lei av å høre kvinnelige kunstnere rope høyt om hva de kan, men man skal ikke undervurdere hvor viktig det er. #FemaleFilmmakerFriday ble startet for å vise kvinner gjøre en jobb de er gode til, og jeg synes det er en god måte å vende samtalen på:

”Hun skrev det ikke. Hun skrev det, men det burde hun ikke ha gjort. Hun skrev det, men sjekk hva hun skrev om. Hun skrev det, men hun er ikke en kunstner og det er ikke kunst. Hun skrev det, men hun fikk hjelp. Hun skrev det, men hun er rar. Hun skrev det MEN…




Art, Uncategorized



I read today that you are the books you read, the movies you watch, the music you listen to, the people you spend time with and the conversations you engage in, so choose wisely what you feed your mind.

We’re well into Monday, and I’m listening to On – The – Go, a cool Russian band I’ve been following for a while. Here’s a song from their album, November.

Who are you listening to?



I dag leste jeg at du er bøkene du leser, filmene du ser, musikken du lytter til, menneskene du tilbringer tiden din med og samtalene du engasjerer deg i – det du forer hjernen med, er det du blir, så velg vist.

Vi er kommet godt i gang med mandagen her og jeg hører på ON-THE-GO, et kult Russisk band som jeg har fulgt i noen år. Her er en sang fra albumet deres, November.

Hvem lytter du til?




A Wednesday Poem

Art, Uncategorized

Processed with VSCOcam with c1 preset


What are days for?

Days are where we live.

They come, they wake us

Time and time over.

They are to be happy in:

Where can we live but days?

Ah, solving that question

Brings the priest and the doctor

In their long coats

Running over the fields.

– by Philip Larkin




Art, Uncategorized



When I started writing films, I had to fight quite hard to allow myself to become a film-maker. You see, I was supposed to be a doctor, serve the society, be of use. But you are useful when you create art. I mean, when people are down and tired and need new energy and inspiration, what do they do? Watch a film? Read a book? If you ask me there’s nothing that can fix my mood like music can. It’s simply the best medicine! Take this intro to The Dark Is Rising; it’s hard not to feel alive when you listen to it. I was so lucky to see Mercury Rev play live this summer at Bella Union’s 20th anniversary. That was something special! And I got to take this photo. And I have a tip for you: If you don’t know what gift to give your boyfriend or sister or best friend, then give them a ticket to a concert – and a beer! As I said: It’s the best medicine! Especially when a band is as great as this, and guess what, Mercury Rev is going on tour again, so go get your ticket ; )



Da jeg begynte å skrive film, måtte jeg rett og slett kjempe for å tillate meg selv å bli en filmskaper. Jeg skulle jo bli lege i stedet, tjene samfunnet, være til nytte. Men man er til nytte når man driver med kunst også. For når folk er litt nede, når man virkelig er lei og trenger ny energi og inspirasjon, hva gjør man da? Ser en film? Leser en bok? For min del er det intet som kan få humøret opp som musikk. Det er rett og slett verdens beste medisin! Og denne introen til The Dark Is Rising, får blodet til å bruse. Jeg var så heldig å få se Mercury Rev live i sommer. Da de spilte med Royal Northern Sinfonia til Bella Union’s 20 års markering – det var helt magisk! Og jeg tok dette bildet av Grasshopper. Konserter er rett og slett noe av det beste jeg vet! Og hvis du ikke vet hva du skal gi en kjæreste eller søster i gave, så gi dem en konsertbillett og en øl. Som jeg nevnte: Det er den beste medisinen! Spesielt når det er av det kaliber som Mercury Rev leverer. Og gjett hva, de skal på turné igjen, så det er bare å løpe strake veien til billettkontoret ; )


Tiny Homes

Art, Lifestyle, Uncategorized



Sometimes if feels a bit like this to live on a boat… ; )



Noen ganger føles det litt sånn å bo i båt… ; )